Min andre lydige kone, Anna har, ved Herrens Nåde endelig blitt svanger. Det tok tid, men Herrens Hærskare er tålmodig. Vi vet at Herren belønner de troende. Anna kastet opp etter morgenmåltidet i dag og løp inn til min første lydige kone Susanne og meg etterpå, fra seg av Herrens glede.
Dette er en gledens dag, en bare overskygget av den kommende dagen da vårt nye barn i Kristus vil ta sin plass i vår fold. Barn er i sannhet Herrens glede og håpet for denne uhyggelige og gudløse verden vi lever i. At millioner blir myrdet med loven i hånd er i sannhet vår tids største satandyrkelse.
Jack
Pastor
Sammen i Jesus
onsdag 1. oktober 2008
Fattigdom i ånden
Ett godt innlegg av en broder her:
Jeg har sett mye umoral og angrep på kjernefamilien i det siste. Det har skjedd et skifte i samfunnet. Kjernefamilien er ikke lengre den naturlige byggesten. Min kone og jeg tror kjernefamilien er Guds fundament for å bygge et stabilt og godt samfunn som fungerer.
Min generasjon har vokst opp som en farløs generasjon. Mine foreldre ble skilt når jeg var liten. Foreldrene til mine to beste venner er også skilt. Den ene familien for lenge siden og den andre ganske nylig. For neste generasjon vil dette bli enda værre. Konsekvensene blir større. En ting er sikkert: Psykiatrien vil få nok å gjøre de neste årene.
Det siste året har min familie som sagt sett mange angrep på kjernefamilien, også blant kristne venner. I min menighet var det en svært sentral person som falt i synd og bedro sin kone. Jeg jobbet svært tett med ham.
Senere så vi Lakelandvekkelsen, hvor Todd Bentley var følelsesmessig utro. Han hadde all mulighet til å skape et gjennombrudd i den vestlige verden. Men tydeligvis har han latt døra stå på gløtt for den onde. Dermed raste alt sammen i løpet av kort tid.
Min kone og jeg har også opplevd, i det siste, at flere familier har fortalt om deres store utfordringer. Utfordringer som har, eller er i ferd med, å ende i skillsmisse. Dette er også dedikerte kristne.
Det har noe med ånden i det norske samfunnet å gjøre. F.eks. når man gifter seg har det blitt populært å ikke ta hverandres etternavn. Enten beholder man sitt eget, eller så blander man etternavnene. Det er et tegn på manglende overgivelse.
I ekteskapet trenger man overgivelse. Mannen til kvinnen og kvinnen til mannen. Man har ikke lenger identitet i sitt eget, men i familien. “De to skal være ett”, står det i Bibelen. Dette forstår ikke folk lengre. Man skal opphøye seg selv. Ekteskapet er bare nyttig så lenge det underbygger ens eget ego.
Vi kjenner et samboerpar med barn. I en samtale med min kone sa kvinnen at hun ikke ville gifte seg for å ikke forplikte seg. For meg blir dette helt ulogisk. Hallo! Når man har barn, er man forpliktet, for resten av livet. Hvis man vil det beste for sine barn er den beste garantien et ekteskap hvor mor og far er overgitt til hverandre, i kjærlighet.
Den ånden som råder i det norske samfunnet er svært farlig, også for oss som er kristne. Mer enn noen gang må vi utrydde synd fra våre liv. Vi må ikke la den onde få noen landingsplass. La oss slå ring rundt våre familier! La Den Hellige Ånd få full fylde i både mann og kone og dra begge mot familiens helliggjørelse. Ikke bare du må helliggjøres, men også resten av familien. Det er et felles ansvar. Mannen for sin kone og konen for sin mann. Da har vi et sterkt fundament, som den onde ikke kan trenge igjennom.
Helliggjørelse er ikke så vanskelig som det høres ut til. Vi er ikke ment å fikse det på egenhånd. Det handler om å søke Gud og hans Ånd. Så vil han, i oss, stride for oss. For meg er dette nesten like stort som frelsen av nåde. Gud er så fantastisk god!
Jeg har sett mye umoral og angrep på kjernefamilien i det siste. Det har skjedd et skifte i samfunnet. Kjernefamilien er ikke lengre den naturlige byggesten. Min kone og jeg tror kjernefamilien er Guds fundament for å bygge et stabilt og godt samfunn som fungerer.
Min generasjon har vokst opp som en farløs generasjon. Mine foreldre ble skilt når jeg var liten. Foreldrene til mine to beste venner er også skilt. Den ene familien for lenge siden og den andre ganske nylig. For neste generasjon vil dette bli enda værre. Konsekvensene blir større. En ting er sikkert: Psykiatrien vil få nok å gjøre de neste årene.
Det siste året har min familie som sagt sett mange angrep på kjernefamilien, også blant kristne venner. I min menighet var det en svært sentral person som falt i synd og bedro sin kone. Jeg jobbet svært tett med ham.
Senere så vi Lakelandvekkelsen, hvor Todd Bentley var følelsesmessig utro. Han hadde all mulighet til å skape et gjennombrudd i den vestlige verden. Men tydeligvis har han latt døra stå på gløtt for den onde. Dermed raste alt sammen i løpet av kort tid.
Min kone og jeg har også opplevd, i det siste, at flere familier har fortalt om deres store utfordringer. Utfordringer som har, eller er i ferd med, å ende i skillsmisse. Dette er også dedikerte kristne.
Det har noe med ånden i det norske samfunnet å gjøre. F.eks. når man gifter seg har det blitt populært å ikke ta hverandres etternavn. Enten beholder man sitt eget, eller så blander man etternavnene. Det er et tegn på manglende overgivelse.
I ekteskapet trenger man overgivelse. Mannen til kvinnen og kvinnen til mannen. Man har ikke lenger identitet i sitt eget, men i familien. “De to skal være ett”, står det i Bibelen. Dette forstår ikke folk lengre. Man skal opphøye seg selv. Ekteskapet er bare nyttig så lenge det underbygger ens eget ego.
Vi kjenner et samboerpar med barn. I en samtale med min kone sa kvinnen at hun ikke ville gifte seg for å ikke forplikte seg. For meg blir dette helt ulogisk. Hallo! Når man har barn, er man forpliktet, for resten av livet. Hvis man vil det beste for sine barn er den beste garantien et ekteskap hvor mor og far er overgitt til hverandre, i kjærlighet.
Den ånden som råder i det norske samfunnet er svært farlig, også for oss som er kristne. Mer enn noen gang må vi utrydde synd fra våre liv. Vi må ikke la den onde få noen landingsplass. La oss slå ring rundt våre familier! La Den Hellige Ånd få full fylde i både mann og kone og dra begge mot familiens helliggjørelse. Ikke bare du må helliggjøres, men også resten av familien. Det er et felles ansvar. Mannen for sin kone og konen for sin mann. Da har vi et sterkt fundament, som den onde ikke kan trenge igjennom.
Helliggjørelse er ikke så vanskelig som det høres ut til. Vi er ikke ment å fikse det på egenhånd. Det handler om å søke Gud og hans Ånd. Så vil han, i oss, stride for oss. For meg er dette nesten like stort som frelsen av nåde. Gud er så fantastisk god!
Abonner på:
Innlegg (Atom)